Livets vann – i mer enn 500 år.

I 1531 mottok den norske erkebiskopen Olav Engelbrektsson en flaske med sterkt vann. Nyheten ble kalt Aqua Vitae – livets vann – og skulle hjelpe mot enhver tenkelig innvortes sykdom. Den skandinaviske spesialiteten har forandret seg mye siden den gang, men den er mer trendy enn på lenge.

Av Erik Wallentin, kategorisjef alkoholholdige drikker.

Ren potet

I dag er norsk akevitt laget av potetsprit. I 2011 kom det også EU-regler som sa at i «Norsk akevitt» må minst 95 % av potetene være norske. Men på Engelbrektssons tid var poteten ennå ukjent i Norge, og spriten var laget av korn, slik de svenske og danske akevittene fortsatt er. Gaven til erkebiskopen smakte nok også betydelig av fuseloljer, som er biprodukter av alkoholgjæringen. I dag er alle uønskede stoffer renset – rektifisert – ut av råspriten som brukes til akevitt. Den er dermed renere enn både Cognac og Whisky – og vin, for den saks skyld.

Medisinskap

Krydderurtene er akevittens sjel og signatur, og gjør akevitten til det rene medisinskap. Karve og/eller dill er obligatorisk. Begge stimulerer fordøyelsen, beleilig nok når fet julemat fyller magen til bristepunktet. De har i mange akevittoppskrifter fått følge av andre viltvoksende norske urter som bitter og bakteriedrepende pors, og kvann som er full av c-vitamin. Etter hvert har mer eksotiske krydderier fått være med i mange akevitter, som anis, koriander og ikke minst sitrus. I Sverige er fennikel vanlig.

Servert på et fat

Det tredje viktige kjennetegnet på den typisk norske akevitten er preget den får etter å ha vært en stund på eikefat. «Avtrykket» av sherry i fatene skal bidra i akevitten, sammen med blant annet vanillin og tanniner fra treverket. I tillegg bidrar fatene til å runde av akevitten. Med tid i fatene kommer også den brune fargen, mer og raskere dersom fatene er nye og/eller små. Det blir som teposer på vrangen. I store og/eller gamle fat kommer bare avrundingen, mens fargen forblir klar, og vi har en taffelakevitt. Det er mulig å lage brun akevitt med karamellfarge i stedet for fat, men EU-reglene fra 2011 gir oss medhold i at «Norsk akevitt» skal være fatlagret i minst seks måneder. Også den blanke.

Hvordan begynte «Linie»?

Historien bak det særnorske fenomenet «Linjeakevitt» er omstridt, men i hovedtrekk ikke helt usannsynlig. Populærversjonen er at skipsreder Catharina Meincke Lysholm skal ha sendt noen fat akevitt med briggen Trondhiems Prøve i 1805 for å bytte klippfisk med eksotiske varer i (nåværende) Indonesia. Akevitten ble med hjem igjen, men dermed oppdaget de modningseffekten to års sjøgang hadde på innholdet i fatene. Nevøen Jørgen B. Lysholm skal ha vært den første til å lage merkevare av oppdagelsen, og dette var eksklusivt og dyrt. «Linjen» er ekvator, som skal krysses på vei både til og fra. Litt før 1840 begynte Lysholm å sende akevittfat med klippfisk-skipene til Sør-Amerika. Løiten kom kjapt etter, og snart en lang rekke andre av datidens brennerier. Og dem var det en stund mange av.

En lang historie kort

Utover 1800-tallet skjedde det vi har sett i mange bransjer også i våre dager. Kapital og teknologi profesjonaliserer og mange små blir færre og større. Til stortinget innførte brennevinsforbudet i 1916 og ble belønnet med komplett anarki. Som ble opphevet ved en folkeavstemning i 1927 og erstattet av Vinmonopolet. På godt og vondt. Men de «klassiske» brennerienes oppskrifter ble videreført, og navn som Lysholm, Løiten, Oplandske og Siemers fikk leve videre i navn og flaske. Vinmonopolet gjorde avtale med Wilh. Wilhelmsens rederi og siden da har Linjeakevittene reist på Australia.

Eksplodert

Etter hvert har vi fått en flora av jule- og jubileumsakevitter, og alle by-akevittene. Først i 2005 ble det fritt for alle å produsere brennevin i Norge, og antallet norske akevittprodusenter har økt forsiktig, mens utvalget av akevitter har eksplodert. I skrivende stund finnes det 288 varianter hos Vinmonopolet, hvorav 253 er norske, 27 er svenske eller danske og Finland, Island, Frankrike og Tyskland er representert med én hver.

Strålende framtid

En titt på variasjonen burde gjøre det lett å slå fast at akevitt ikke lenger fortjener status som julefenomen. Om noen gang. Det burde være mulig å finne en akevitt til nærmest enhver sesong, råvare eller rett. Og akevitt som basis for kule drinker er ikke lenger avantgarde. Alle variantene gir muligheter for stadig nye, spennende oppskrifter. Mye tyder på at akevitt har en strålende internasjonal framtid, og at de norske sitter i førersetet. Til trengsel.

Fryseboksen eller peishylla?

Det er flere måter å servere akevitt på, ikke minst når det gjelder temperatur. For eksempel: Gammel Opland anbefaler på etiketten å serveres ved romtemperatur. Det kan nok oppleves som tungt, ufriskt og i overkant aromatisk for mange. Til gjengjeld vil fryseboksen frata akevitten det meste av smaken. Frysebokstilhengerne kan like godt kjøpe billigste sort, for de kjenner neppe særlig forskjell. Selv foretrekker jeg samme temperatur som lette rødviner: 14 – 16 grader ved servering, så stiger den gjerne en grad eller to i glasset.

Litt fysikk på tampen

Glasset du serverer i vil også gjøre en forskjell. Fra de aller minste fingerbølene vil alkoholen springe deg rett i nesa og dominere opplevelsen. Det samme med store, brede glass. En tulipanformet klokke med litt hals vil slippe aromaene forbi alkoholdampen (hvis akevitten ikke er for varm) som du også kan oppleve med en Cognac. Akevitt har oftest rundt 40 % alkohol, men alt fra 37,5 til 60 er tillatt. Før du skal smake på et brennevin kan det være smart å forberede munnen på det sterke med bare noen dråper, som du smører rundt med tunga. Slurken du så smaker på, trenger bare å være i munnen noen sekunder før du svelger (eller spytter om du er på jobb). Så kan du la ettersmaken fortelle deg alle akevittens hemmeligheter, og hvordan den passet til maten du kanskje har ved siden av. Samtidig kan du skjenke salige Engelbrektsson en tanke og sette pris på hva 500 år har gjort med den norske akevitten.

Flere artikler om spesialvarer og hvordan du kan lykkes: