Server som grevinnen og hovmesteren!

Av Erik Wallentin, kategorisjef for alkoholholdige drikker i Servicegrossistene

– Ah, good evening, Miss Sophie, good evening!

Du har kanskje ikke tenkt over at en av våre sterkeste juletradisjoner åpner til tonene av «happy birthday»? Egentlig handler sketsjen «Dinner for one» om feiringen av Miss Sophies 90-årsdag. Den har blitt nyttårstradisjon i en lang rekke land, men i Norge har den vært vist på lille julaften hvert år siden 1980.

– Is everybody here?

I løpet av disse årene har nok mange lært seg navnene på grevinnens avdøde venner, Sir Toby, admiral von Schneider, Mr Pomeroy og Mr Winterbottom, som hun nekter å gi slipp på. Men de færreste jeg har spurt under forberedelsene til denne artikkelen kan huske hva som ble servert. Her er menyen med mine kommentarer og en hjertelig anbefaling om å gi det en sjanse:

– You may now serve the soup.

Suppen heter Mulligatawny og er kanskje enklere å lage enn å uttale for mange av oss. Det er en arv fra kolonitiden, en anglifisert indisk hønsesuppe med linser. Oppskriftene varierer sterkt, men britene serverer den gjerne ganske tykk, noe du kan oppnå for eksempel ved å røre inn mos av rotgrønnsaker. Den skal smake av litt sterk karri, men naturligvis i britisk betydning, og ikke indisk.

– I think we’ll have sherry with the soup.

Mulligatawny er uansett variant en smakskraftig rett som trenger ditto vin, og sherry er et godt valg. Vi bør til og med kunne anta at det ble servert cream sherry, som har vært britenes foretrukne variant siden 1860. Den originalt knastørre hetvinen fra sør- Spania ble importert på fat og blandet med en konsentrert søt variant. Er suppen kryddersterk, trenger vinen sødme for at ikke syrene alene skal fyre opp munnen ytterligere.

– Cheerio Miss Sophie!

Men både sterk mat og søt drikke sitter lenge igjen i munnen og er en voldsom start på et måltid. Særlig når fisk er neste rett. Min anbefaling er å ligge såpass lavt med karrien at du kan bruke en tørr sherry, gjerne en Amontillado, som har en moderat fylde og et deilig nøttepreg. Det er uvant for mange nordmenn, men bør prøves. Alkoholstyrken er fortsatt et lite ankepunkt. Dette er jo en hetvin. Det bør være lov å bytte den ut med en god riesling hvis man ikke er for pietistisk.

– Here we are, Miss Sophie, bit of fish.

Den versjonen vi ser på norsk TV er spilt inn av en sveitsisk TV-kanal som deres bidrag til Montreaux-festivalen i 1963. Den er bare snaut 11 minutter lang, mens den tysk-innspilte versjonen med de samme britiske skuespillerne er på 18 minutter. Derfor hører vi nordmenn aldri hvilket fiskeslag som serveres. Det er «North Sea haddock», kjent som hyse eller kolje på norsk. James har for øvrig rukket å snuble fem ganger i det utstoppede tigerhodet.

– I think we’ll have white wine with the fish.

Hvit fisk kler både røde og hvite viner. De røde bør være friske og saftige med en litt forsiktig tanninstruktur. Sånne som smaker best litt tydelig avkjølte. Hvite kan godt ha god fylde. Men tilberedelsesmåte og tilbehør er enda mer styrende for vinvalget. Siden det skal være hvitt her, så foreslår jeg følgende kombinasjon:

– Schkålll!

Stek hysefilet i panne og lag en rik byggrisotto til. Risottoen kan bygges (sic) ut med crème fraîche, vårløk og parmesan. Dryss på litt frisk kjørvel eller lignende og skvis litt sitron over. Dette står seg bra etter den kraftige hønsesuppa. En forsiktig fatlagret og passe rik chardonnay fra Burgund eller tilsvarende er en perfekt match, som også står seg bra etter sherryen. I stedet for å snuble for sjuende gang, går James forbi tigerhodet, stopper opp og ser seg forundret tilbake. Men snubler denne gangen på vei til bordet igjen for å skåle.

– Yes, lovely bird, yes yes…

Det er tid for kylling og den serveres hel på et fat som ikke ser ut til å inneholde særlig annet. Så lenge vi serverer kyllingen hel, står vi dermed fritt med tilbehøret. Hvorfor ikke tilberede og servere den som man ellers gjør med kalkun til jul? Miss Sophie skjærer biter fra brystet og legger dem over på sin egen tallerken mens James parlerer med Sir Toby, heller Champagne på grevinnens kuverttallerken og slår dette over i Sir Tobys glass.

– I think we’ll have Champagne with the bird…

Kjører vi hele pakka med epler og svisker, passer det utmerket med en Champagne på den litt rike siden, eller andre musserende viner med tilsvarende kraft og fylde. Vær litt obs på bitterheten i rosenkål! Forvell dem gjerne, og en runde i stekepannen når de er nesten møre gir en kledelig nøtteaktig tilleggssmak som gjør kombinasjonen enda bedre.

– Here’s to one of the nicest little women…

Vi nærmer oss finalen. Grevinnen vil ha frukt. James har nå snublet ti ganger i tigerhodet og bommet én, og nå skrever han demonstrativt og triumferende over det. Tilbake mot grevinnen får han såpass stor fart at han må et stykke opp trappa bak henne før han får satt fatet på bordet.

– Sugar in the morning!

Grevinnen forsyner seg med en hel, stor frukt og begynner å skjære av den. Angivelig er det en pære. Til dette foreslår hun en portvin. Det er kanskje ikke sketsjens beste match. Men portvin kommer i mange varianter. Det finnes også hvite portviner. Noen av disse er også nokså søte, og dette er en utvei for puristen. James hopper med jevnsides bein over tigerhodet, triumferende, før han skynder seg tilbake for å skåle på alle de fire vennenes vegne. Med stadig større innlevelse.

– Oooh, I’ll kill that cat!

Denne desserten ville jeg nok gjort litt mer ut av. Her kan du skjære i biter et utvalg av søte og syrlige frukter og legge i en sukkerlake som du frisker opp med litt sitron. Strimlede blader av sitronmelisse og et dryss av melis på toppen løfter det opp fra kitsch.

Den søteste av de hvite portvinene på markedet funker nok fortsatt, men min personlige favoritt til denne desserten er en Moscato d’Asti. Spesielt hvis du har litt jordbær i miksen.

– I’ll do my very best.

Hovmester James snubler en siste gang i tigerhodet – nei, det var ikke isbjørn, som jeg har hatt et ubevisst bilde av i hodet mitt. Siden sketsjen er skrevet på 1920-tallet er det kanskje nokså opplagt at tigerskinnet var både mote og tilgjengelig i de finere hjem i kolonimakten Storbritannia. Miss Sophie vil trekke seg tilbake og James iler til. – Same procedure as every year, James, insisterer hun. Og han forsikrer med et blunk til publikum at han vil gjøre sitt aller beste. Det skal vi også, ikke sant?